LMK invaderer bartebyen!

Det er igjen den tiden av året. Den tiden der instrumenter er nypussede og lepper såre. Fingre og lunger er i toppform, dog klare til å forfalle raskt i løpet av helgen, knapt nok i stand til å holde rundt 0,4-litersglass. Andre vitale organer som nyrene har også forberedt seg til den harde og fuktige helgen som er i anmarsj. Jeg snakker selvsagt om NM for janitsjar i Trondheim. Vårens vakreste eventyr!

LMK har jobbet hardt og lenge med repertoiret, og de siste par ukene har det bare vært pirk som har gjenstått. Eirik dirigent er strålende fornøyd med utviklingen vi har hatt, og i øvingslokalene i Trondheim blir alt klappet og klart. Nå er det bare å komme seg ned til Nidelven der 2.divisjon spiller.

Vi er klare. Vi sitter på scenen, klare til action. Plutselig hvisker Elfrid til meg: «Hvor er Ingrid?!» Jeg ser i retning bass- og kontrabassklarinett. Kontrabass-Pia er på plass, men Elfrid stiller et legitimt spørsmål: Hvor er Ingrid?! DER. Heseblesende fosser hun frem mellom stoler og musikanter for å komme seg til plassen sin. Hun ser stresset ut. Hva har skjedd? Hvor har hun vært? Blikket hennes flakker febrilsk, og hun sier lavt «f-klaffen har falt av!». Det går et lydløst gisp gjennom gjengen som sitter på scenen, i alle fall blant de som har fått med seg hva som har skjedd.

Eirik sier at dette tar vi oss tid til, dette skal vi fikse. Ingrid fikler noe voldsomt. Hun får den ikke på plass! Det viser seg at grunnen til at hun ikke var på scenen samtidig som oss andre var at hun sprang for å finne skrutrekkere. Men i alt stresset har hun tatt med feil størrelse! Undertegnede kjenner Ingrid svært godt, og kan bekrefte at ansiktet aldri har vært rødere. Jeg ser ut blant publikum, og det ser ut som om panikken brer seg blant dem også. Hvordan skal dette gå? Får hun den på plass? KOMMER DE NOEN GANG TIL Å SPILLE STYKKET SITT?! Konfransieren prøver heltemodig å klinke til med en anekdote som skal berolige dommere og publikum, men den har bare begrenset effekt. Jeg ser at damene på første rad røsker opp veskene sine og febrilsk roter rundt oppi der etter noe som kan passe å skru med. EN PINSETT KOMMER FRAM! Når denne når Ingrid, har hun fått god hjelp av trombone-Oddvar som egenhendig klarer å skru på plass den djevelske skruen som har forvoldt oss så mye skade. Ting roer seg. Ingrid blir mindre rød. Dette går bra. Puh. Vi puster lettet ut. Kanskje det var godt med en ekstra pause før vi skulle spille? For å roe nervene litt? Selv om kanskje Ingrid sine fortsatt var i høyspenn.

Første tone klinger. Vi analyserer og lytter. Er starten god nok? Er det reint? Klarer vi å intonere mot pianoet?! Det får vi antakelig aldri svar på, vi hørte det i alle fall ikke selv. I løpet av stykket spiller vi på oss mer og mer selvtillit, og vi ender med et heidundrende brak. Eirik er fornøyd. Vi er fornøyde. Noen har kanskje litt bange anelser, men de skyves lengst bak i hodet.

Vi venter spent på resultatet resten av dagen. Når det endelig kommer blir vi nok litt skuffet. Det er nedtur i forhold til i fjor; 10.plass og 88 poeng. Vi hadde fortjent mer, mener vi! Men – vi må se det på en lyse siden: Vi rykker ikke ned! Det er alltid en hyggelig bonus. Nå kan vi bare forberede oss til neste år! Vi bygger noe nå. Vi er LMK.

 

Her er vi i all vår prakt på før-NM-konserten vår i Grieghallen.